Rømt oppdrettsfisk : rapport fra rømningssikringsutvalget
Abstract
Rømt laks og ørret fra norskeoppdrettsanlegg har de senere år
vakt alvorlig bekymring i ulike miljøer. I hvilken grad
slik fisk utgjør en genetisk trussel mot villfiskbestanden
diskuteres fortsatt, men eksperter både i inn- og utland har
rettet en advarende pekefinger og bedt om snarlige tiltak.
Med veksten i oppdrettsnæringen har man også fått et
tiltagende sykdomsproblem •. Syk oppdrettsfisk på rømmen er
funnet i flere vassdrag, og foruten å overføre smitte til
villfisken, må man anta at slik fisk også bidrar til smitte
mellom anlegg. Sykdomstapene i matfiskanlegg for laks er
beregnet til minimum kr.230 mill.for 1989, hvilket tilsvarer
ca. kr 2 pr kg fisk produsert.
Når fisk rømmer har dette flere årsaker. En av de viktigste er
havarier i forbindelse med høst- og vinterstormer. Mange
anlegg er nedslitte, og har ofte i utgangspunktet heller ikke
valgt utstyr på basis av forventet strøm, vind og bølgeeksponering
på lokaliteten. Dertil kommer feil forankring og
sannsynligvis også manglende vedlikehold. Oppdretterne har
også hatt det problem at anleggene har manglet dokumentasjon
på styrke, montering, bruk og vedlikehold. Følgelig har man
også hatt begrensede muligheter til å sikre seg mot havarier.
Stilt overfor et alvorlig problem med kjent årsak og utsikter
til effektive mottiltak, tok Fiskeridirektoratet i nov.-89
initiativ til nedsettelse av et utvalg som skulle fremme
forslag til forskrifter mot rømming.
Rømningssikringsutvalget ble etablert, og her valgte man å ta
utgangspunkt i "Tentative regler for sertifisering av flytende
oppdrettsanlegg". Et regelverk beregnet for nye oppdrettsanlegg
utarbeidet av Det Norske Vertitas på anmodning av
Teknisk Komite for Fiskeoppdrett (TKF).
2
Utvalgets flertall fant å anbefale at der ble etablert en
typesertifiseringsordning for nye oppdrettsanlegg. Dernest at
anlegget ved etablering fikk et "anleggssertifikat" fra et
godkjent sertifiseringsselskap. Et sertifikat basert på en
samlet vurdering av teknologi og lokalitet, samt kontroll med
montering og forankring.
For de etablerte anleggene anbefalte utvalgets flertall at et
godkjent sertifiseringsselskap utstedte et "dugelighetsbevis"
på bakgrunn av eget regelverk.
Utvalgets mindretall anbefalte innføring av en typegodkjenningsordning
for nye oppdrettsanlegg og en inspeksjonsordning
for etablerte anlegg. Kravet til utførende
institusjon/firma og deres regelverk burde i sistnevnte
tilfelle være lavere enn for de som skulle sertifisere ·nye
anlegg. Mindretallet mente dessuten at man burde avstå fra å
innføre en ordning med anleggssertifikat for nye anlegg.
Det var med andre ord enighet i utvalget om at noe burde
gjøres for å sikre både nye- og eksisterende oppdrettsanlegg
mot rømming av fisk, og dernest at dette ville betinge en
inspeksjon av det enkelte anlegg. Man kom derimot ikke til
enighet angående forvaltningsmodell, omfang og hvilke krav som
skulle stilles til de ulike sertifiserings- og inspeksjonsselskaper.
Selv om utvalget anså sitt mandat til også å gjelde tiltak mot
rømming av andre fiskearter enn laks og ørret, var det enighet
om at man inntil videre burde gi dispensasjon for slike.