Rømt oppdrettsfisk : rapport fra rømningssikringsutvalget

Abstract

Rømt laks og ørret fra norskeoppdrettsanlegg har de senere år vakt alvorlig bekymring i ulike miljøer. I hvilken grad slik fisk utgjør en genetisk trussel mot villfiskbestanden diskuteres fortsatt, men eksperter både i inn- og utland har rettet en advarende pekefinger og bedt om snarlige tiltak. Med veksten i oppdrettsnæringen har man også fått et tiltagende sykdomsproblem •. Syk oppdrettsfisk på rømmen er funnet i flere vassdrag, og foruten å overføre smitte til villfisken, må man anta at slik fisk også bidrar til smitte mellom anlegg. Sykdomstapene i matfiskanlegg for laks er beregnet til minimum kr.230 mill.for 1989, hvilket tilsvarer ca. kr 2 pr kg fisk produsert. Når fisk rømmer har dette flere årsaker. En av de viktigste er havarier i forbindelse med høst- og vinterstormer. Mange anlegg er nedslitte, og har ofte i utgangspunktet heller ikke valgt utstyr på basis av forventet strøm, vind og bølgeeksponering på lokaliteten. Dertil kommer feil forankring og sannsynligvis også manglende vedlikehold. Oppdretterne har også hatt det problem at anleggene har manglet dokumentasjon på styrke, montering, bruk og vedlikehold. Følgelig har man også hatt begrensede muligheter til å sikre seg mot havarier. Stilt overfor et alvorlig problem med kjent årsak og utsikter til effektive mottiltak, tok Fiskeridirektoratet i nov.-89 initiativ til nedsettelse av et utvalg som skulle fremme forslag til forskrifter mot rømming. Rømningssikringsutvalget ble etablert, og her valgte man å ta utgangspunkt i "Tentative regler for sertifisering av flytende oppdrettsanlegg". Et regelverk beregnet for nye oppdrettsanlegg utarbeidet av Det Norske Vertitas på anmodning av Teknisk Komite for Fiskeoppdrett (TKF). 2 Utvalgets flertall fant å anbefale at der ble etablert en typesertifiseringsordning for nye oppdrettsanlegg. Dernest at anlegget ved etablering fikk et "anleggssertifikat" fra et godkjent sertifiseringsselskap. Et sertifikat basert på en samlet vurdering av teknologi og lokalitet, samt kontroll med montering og forankring. For de etablerte anleggene anbefalte utvalgets flertall at et godkjent sertifiseringsselskap utstedte et "dugelighetsbevis" på bakgrunn av eget regelverk. Utvalgets mindretall anbefalte innføring av en typegodkjenningsordning for nye oppdrettsanlegg og en inspeksjonsordning for etablerte anlegg. Kravet til utførende institusjon/firma og deres regelverk burde i sistnevnte tilfelle være lavere enn for de som skulle sertifisere ·nye anlegg. Mindretallet mente dessuten at man burde avstå fra å innføre en ordning med anleggssertifikat for nye anlegg. Det var med andre ord enighet i utvalget om at noe burde gjøres for å sikre både nye- og eksisterende oppdrettsanlegg mot rømming av fisk, og dernest at dette ville betinge en inspeksjon av det enkelte anlegg. Man kom derimot ikke til enighet angående forvaltningsmodell, omfang og hvilke krav som skulle stilles til de ulike sertifiserings- og inspeksjonsselskaper. Selv om utvalget anså sitt mandat til også å gjelde tiltak mot rømming av andre fiskearter enn laks og ørret, var det enighet om at man inntil videre burde gi dispensasjon for slike.